Venneløs, en taus lidelse…

Et liv uten venner er som et hjem uten mennesker…

På skolen var jeg den usynlige gråmusa som ingen brydde seg om. Jeg gikk alltid alene til skolen og fra skolen, den som ble igjen når vi skulle sette oss to og to sammen i timen, den som satt hjemme mens de andre var på fest. De gangene jeg fikk oppmerksomhet var de gangene jeg ble mobbet for min bakgrunn og opprinnelse. Opplevelsen gjorde at jeg måtte langt inn i voksen alder før jeg klarte å tro på at andre kunne like meg og ønske å være venner med meg. Jeg ble mobbet gjennom store deler av skolen, og selvfølgelig var ikke det noe unnskyldning men det gjorde at jeg kanskje hadde lettere for å være litt paranoid på at mennesker tenkte stygge tanker om meg. Jeg snakket aldri om det til noen. Verken til skolen eller familien.

På samme tidspunkt hadde jeg EN bestevenninne. En som jeg kunne dele sorger og gleder med, en som jeg kunne stole 100% på og en som jeg var utrolig glad i. Så kom den mest sårbare perioden snikende inn i livet mitt. Bestevenninna giftet seg med storebroren min. Jeg kommer fra en kultur der det er vanlig å skille mellom de eldste og yngste i familien. Mye handler om respekt og stolthet, ære og makt. Etter at venninnen ble min svigerinne, ble avstanden mellom henne og meg større og større (Ikke akkurat interessant å høre om sexlivet til broren min eller hva de hadde kranglet om for å si det sånn). Jeg savnet den gode kontakten vi hadde og jeg savnet alle sprellene våre. Plutselig var jeg helt alene. Plutselig hadde jeg ingen andre å snakke om mine hemmeligheter og opplevelser med. Jeg følte meg ensom og trist. Jeg følte meg alene og forlatt. Jeg var venneløs…

Jeg begravet meg i selvmedlidenhet en lang periode før jeg klarte å stå oppreist. Jeg jobbet ofte med selvfølelsen og selvtilliten min, og fikk etterhvert god støtte og hjelp fra personer jeg ble kjent med i studietiden. Jeg har lært at selvmedlidenhet bare skaper hindringer. Det skaper negative følelser og skader relasjonene mine. Det er viktigere å lete etter, og å bekrefte det gode som er rundt meg – da vil jeg se hva jeg har og lære meg å bli takknemlig. Takknemlighet er nøkkelen. Men, d’ække alltid like lett.

Det sies at «Delt sorg er halv sorg; delt glede er dobbelt glede.»
Gode venner er mennesker som du verdsetter og som gjør livet ditt rikere. Mennesker som har samme interesser og verdier som deg. Vi trenger nødvendigvis ikke å ha samme meninger om alt, men at vi har forståelser for hverandre, vi støtter hverandre, vi respekterer hverandre og vi stoler på hverandre mener jeg er hovedingrediensene til et godt vennskap. Personlig kan jeg ikke forestille meg et liv uten gode venner. På samme måte som jeg ikke kan forestille meg en nyttårsaften uten den jækla tørre kalkunen som sitter fast i halsen, eller en lørdag uten en Smashpose i hånden mens ungen løper rundt og maser om å få sin tredje is eller om å få overnattingsbesøk av venninner 7 helger på rad.

Det er mye som kan gjøre meg utrolig glad, men den sanne lykke kommer som oftest når jeg kan dele mine erfaringer med mine venner og min familie. Morten, mannen min er min aller bestevenn. Uten hans tålmodighet, støtte og omtanke ville jeg ikke fått muligheten til å leve ut mine drømmer. På en annen side handler ikke livet mitt bare om meg selv, om mine drømmer eller om mine ønsker, men også om behovene til de som er rundt meg og de som betyr en del for meg. Jeg er så takknemlig og glad for at mannen min er alltid positiv og støtter meg uansett hva jeg gjør. Bortsett fra når jeg synger vietnamesisk karaoke til langt utpå natta og snakker om make-up eller manikyr i tide og utide, da kan han virke veldig lite engasjert og interessert, noe jeg synes er litt rart…

10 år som kjærester og snart 4 år som ektefeller, det er først nå jeg føler at vi har mer glede av å trene sammen, takket være løping. Å kunne dele glede og de flotte øyeblikkene sammen med noen du er glad i, gjør livet både mer meningsfullt og verdifullt.

I løpet av det siste året har jeg blitt kjent med så utrolig mange flotte mennesker. Mennesker som jeg aldri har møtt likevel støtter de meg som om vi har vært kjent i evigheter. De skaper positivitet i hverdagen min. De setter pris på det jeg gjør. De er der for meg uansett hvilket humør jeg er i. De trøster meg og drar meg opp når jeg møter motgang. De motiverer meg, inspirerer meg, støtter meg og gleder seg over mine suksess. Jeg er utrolig takknemlig og glad for at DERE er i livet mitt, løpevennene mine! ❤

//Anna

4 kommentarer Legg til din

  1. Siri sier:

    😘 Gode, fine, morsomme Anna!

    Liker

  2. Tonje sier:

    Jeg er stolt av å være vennen din 😊

    Liker

  3. Fint at du deler, jeg har erfart at de fleste venner stikker bare innom livet ditt, men at de som virkelig betyr noe alltid kommer tilbake. De er der hele tiden bare i bakgrunnen. Hvis jeg føler meg ensom må jeg tenke meg litt om og så ta kontakt- de ser jo ikke på happy Some at jeg er lei meg 😂 Jeg liker litt før godt å være alene, det må jeg passe meg litt for

    Takk for luen du heklet til meg, glemmer det aldri❤

    Liker

  4. Jeanette sier:

    Verdens beste guling, det er deg! Hilsen din gule løpesøss 💛 Du er verdens morsomste og beste.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s