Veien mot VM

VM er ikke bare for proffe, elite eller superspreke folk, men også for vanlige og trege folk som meg!

 

Der det finnes veier, der kan alle gå.

Mange forbinder VM med verdens mesterskap, men i dette tilfellet så betyr det rett og slett, VALENCIA MARATON! (Hihi)

Jeg debuterte mitt aller første løp i september 2016 (halvmaraton i København), etter det har jeg fått prøvd ut forskjellige løp frem til nå. Et år med oppturer og nedturer. Et år med masse glede men også mye smerter. Jeg har lært mye i løpet av dette året. nemlig at trening gjør mester og at man aldri skal gi opp før man har gitt alt. Rett etter første løpet mitt begynte jeg å planlegge mitt neste mål. Målet er rundt hjørnet. Om nøyaktig en uke skal jeg endelig debutere i gatemaraton. For bare et år siden hørtes 42 km så hinsides langt ut. I dag høres det jækla sjukt langt ut! *svimmel av tanken* haha

Mange spør meg om tidsmålet mitt, mens andre sier at det viktigste er å kose seg og fullføre løpet. Selv mener jeg at alt som kan måles er interessant. For å kunne se fremgang er det avgjørende å ha noe å sammenligne med. Enten tid, distanse eller fart. Hvorfor er mål og fremgang så viktig? Uansett hvilke mål man har, lave eller ambisiøse så er måloppnåelse fantastisk følelse som er nøkkelen til økt motivasjon.

Målet mitt er sub 4 timer. Sier hun som ikke har klart halvmaraton på under 2 timer engang. Her snakker vi hårreisende mål på hårreisende nivå! Jeg er klar over at det er ekstremt hårreisende, men høye mål gjør meg sterk og enda mer målbevisst, de er tross alt nyttig for å oppretteholde motivasjonen og løpegleden min. På en annen side prøver jeg å trøste meg selv på forskudd at under 6 timer er også superbra.

JEG SKAL GJØRE MITT BESTE. Alt annet, tar jeg som det kommer. Men kjenner jeg meg rett så blir det selvskryting i bøtter og spann i ettertid uansett resultat. Me so vely solly!

Valencia her kommer jeg!

Som nevnt er løping veldig sosialt. Jeg er så heldig som har blitt kjent med så mange gode løpevenner det siste året. Føler meg så takknemlig og stolt av å ha så mange spreke og rause folk rundt meg. To av dem skal jeg reise sammen med til Valencia. To veldig spreke og søte og hyggelige og inspirerende jenter som jeg ser opp til. La oss bli litt kjent med jentene mine.

 

Jeanette Solvang, er 43 år, bor i Ski og jobber i Oslo i Skatt Øst som jurist. Jeg ble kjent med Jeanette fra løpegruppa SkiLøperne.

Hva fikk deg til å begynne å løpe?

Jeg løp litt i mine yngre dager, og jeg gjennomførte Sentrumsløpet første gang da jeg var 16 år. Motivasjonen var å få bedre karakter i gym, hvilket min gymlærer sa vi ville få – vi som løp Sentrumsløpet. Jeg hadde aldri løpt noe særlig før jeg trente til mitt første Sentrumsløpet. Fordi jeg syns det var veldig gøy å være med, så gjennomførte jeg det 6 år på rad. Det må bemerkes at jeg kun var en aktiv løper i sommersesongen, jeg trente omtrent 4 uker før løpet, og noen måneder etterpå og hadde løpefri hele høst-vinterperioden. Etter 6 år med Sentrumsløpet så ble det nesten 18 år uten noe særlig med løping, men da drev jeg med annen type trening som aerobics, spinning og styrketrening.

I september 2014 ble jeg veldig inspirert til å starte og løpe igjen av en bekjent. I november 2014 arrangerte hun nemlig et maratonløp til inntekt for Aktiv mot kreft. Etter å ha fullført deler (dvs. 28 km) av dette maratonløpet, var det bare å fortsette å løpe. En kveld høsten 2014 så var jeg ute med en venninne og gikk kveldstur i Ski og en gjeng raske SkiLøpere passerte oss. Jeg søkte da opp SkiLøperne på Facebook og fikk kontakt med leder for gruppen (Janicke Bråthe). Noen måneder etterpå (våren 2015) var jeg med på min første fellestrening med daværende SkiJoggerne. De var utrolig flotte – og jeg følte meg velkommen fra første løpesteg! 



Beste og verste minne?

Beste minne/r er jo egentlig veldig mange. Men husker hvor lykkelig jeg var når jeg gjennomførte mitt aller første løp etter 18 års løpepause. Det var Sentrumsløpet 2015. Og så var jeg uendelig stolt av meg selv da jeg løp mitt første halvmaraton i Tromsø 2015. Det var fantastisk bra stemning før, under og etter løpet! Senere har det blitt enda flere løp!

Verste minne er vanskelig å komme på. Jeg har egentlig bare gode minner fra både trening og løp. Det er veldig sosialt og utfordringene er det bare å omfavne!


Hva er målet ditt for denne sesongen?

Målet mitt i år var å gjennomføre Rallarvegsløpet i juli. Det ble tøft, men det var et fantastisk hyggelig utltraløp over 2 dager på Hardangervidda (Flåm-Finse-Haugastøl). Så skal jeg også løpe Valencia marathon om bare få uker i november 2017. I utgangspunktet hadde jeg håpet å forbedre bestetiden på maraton. Men nå har jeg akkurat oppdaget et vondt høyre kne, under trening i helgen som var. Jeg håper det ikke skal hindre meg fra å stille på startstreken, og at Valencia marathon skal bli et opplevelsesløp, hvor stemningen, menneskene og et nytt maratonland må være det viktigste. Det skal bli kjempehyggelig å reise på tur med 2 gode løpevenninner. Det gleder jeg meg veldig til!

 

Neste kvinne ut er Siri Bergfald. Siri er 42 år, bor i Ski og jobber som lærer. Siri ble jeg også kjent med via SkiLøperne.

Hva fikk deg til å begynne å løpe?

I 2010 startet jeg livsstilsendringen fordi det var slitsomt å gå trappene opp til personalrommet på jobb. Motivasjonen var altså først og fremst å bli i bedre form. Så endret målene seg: klare 5 km sammenhengende, klare 5 km på 30 min, klare 10 km sammenhengende, klare 10 km på en time, delta i mitt første løp (Sentrumsløpet i 2012), videre halvmaraton, maraton og ultraløp. Å bli med i løpegruppa «SkiLøperne» har vært til god hjelp for både å bli bedre og å forsette og være en løper (det er jo fort gjort å gi opp).

image3

Beste og verste minne?

Det første året løp jeg så og si kun på mølle fordi jeg syntes det var pinlig å løpe ute. Det verste minnet er nok den kneika man må over i starten, før man med letthet kan løpe flere kilometer, og uten blygsel hilse på andre trimmere ute i by og skog. Andre kjipe minner er de gangene jeg har snublet i røtter og steiner så blodet spruter. Jeg snublet i et løp en gang idet jeg prøvde å passere noen på et litt smalt sted. Hovmod står for fall…

Beste minne er Rallarvegsløpet 2017 sammen med morsomme og tøffe SkiLøpere. I grunnen er det de lange løpene sammen med gode løpevenner som skiller seg ut – og nå skal vi snart til Valencia! 


Hva er målet ditt for denne sesongen?

Målet denne sesongen er å gjennomføre to ultraløp (gjennomført: Ecotrail og Rallarvegsløpet) og perse på maratonløp. Persen min er «heldigvis» ganske svak, 4 t 32 min, men det er bare bra for da er det lettere å forbedre den.

 

Jeg gleder meg enormt til å reise på tur sammen med disse to jentene. Gleder meg til å kose meg med god mat, drikke og i godt selskap samtidig som jeg skal prøve å fullføre Valencia Marathon på en svært elegant måte. Jeg har sagt det før og sier det igjen, Image is everything! Men en dag skal jeg vinne et løp, potetløp kanskje?

På tirsdag var jeg hos naprapaten min, Didrik Hermansen. Jeg kontaktet Didrik (med varm anbefaling fra bekjent) da jeg hadde kranglete hoft i januar i år. Siden ar jeg fått behandling for både ankel, knær hver eneste måned frem til nå. Didrik gjør alt for at jeg kan holde kontinuiteten i løpingen og gir meg mange gode tips og råd underveis. Han både pusher men samtidig begrenser meg. Sist jeg var der måtte jeg skryte litt av meg selv (som vanlig). Jeg fortalte at jeg hadde løpt 250 km i oktober (mot 100 på tre måneder). Det første han sa var: «Hva gikk galt?» Haha, her er det ikke tale om å være lat! Til uken skal jeg tilbake dit en runde til før Valencia Marathon. Han har lovt meg raske og sterke bein så nå er jeg superklar for maratoneventyret!

Håper dere der hjemme heier på meg og krysser fingrene for at jeg ikke løper på noen og skader meg søndag 19.november!

Jeg lover å vinne på banketten, med høye hæler på, selvsagt!:)

//Anna

Les også:

 

 

Én kommentar Legg til din

  1. Sviskejoggert sier:

    Takk for presentasjonen, Anna. Gleder meg til å reise på tur sammen med deg. Håper du når målet ditt, det hadde vært fantastisk og velfortjent etter din målretta trening.
    Jeg vil kreditere gode trimvenninner Nina Glomstad for bildet av meg i Ormsetelva, og Karianne Ekern for bildet av meg der jeg sitter på perrongen på Finse stasjon.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s