Sommernattsløpet

5 km med blodsmak i munnen fra start til mål – Følelse av å dø, følelse av å overvinne sin egen smerte.

 

Sommernattsløpet 2017 – et løp med gode minner.
Sommernattsløpet, den tredje RWC (Runner’s World Challenge) utfordringen. Jeg hadde aldri løpt 5 km løp noensinne så jeg var klar for å utfordre kroppen min til å presse seg selv maksimalt hele løpet, trodde jeg. Løpet startet kl.22, et fint tidspunkt å løpe selv om kroppen min fungerer best på dagen. I og med at løpet startet så seint fant jeg ut at jeg måtte ta meg en rolig tur på formiddagen. Planen var å løpe 10 km rolig, men det ble bare 5 kjappe i steikende og drepende sol. Jeg vet at det ikke er lov å si dette men DET VAR UBEHAGELIG VARMT! Jeg fikk «heteslag» følelse. Jeg ble kvalm og svimmel, synet mitt ble tåkete og jeg avsluttet økten med oppkast. Godt tegn på at man har gitt alt. Veldig «lurt» med tanke på at jeg skulle løpe senere på kvelden. Ansiktet mitt var helt rød og det dunket voldsomt i hodet mitt, men heldigvis gikk det over så fort jeg kom meg hjem, fikk drukket vann, tok smertestillende og fikk kjølt meg ned.

Øver meg på å vinke som kongefamilien mens jeg er i farta 👋
Etter at jeg hadde spist middag sammen med familien begynte jeg å pakke. Ingen nerver i det hele tatt. Eneste jeg tenkte på var farten, «hvordan skal jeg fordele farten på disse 5 kilometerne?», «skal jeg gi bånn gass helt fra start og ta ting som det kommer», «skal jeg starte litt rolig og spare kreftene til de siste 2 km, så gi alt?», «hva er målet mitt»? Målet var enkelt. Løpe så fort som mulig for å få best mulig tid. Samtidig ville jeg ikke gå all-inn, jeg ville jo ikke at det skulle gå utover treningen min etterpå. Dette løpet var ikke hovedløpet mitt i år, men likevel trigget det meg litt å få ny PB. Når det er sagt sammenligner jeg aldri meg selv med noen andre. Alle har hver sine mål, og jeg har mine mål som jeg ønsker å oppnå. Det å kunne se min egen bittelille fremgang er en fin nok seier for meg. Men en dag, skal jeg vinne et løp. Mest sannsynlig vil det skje etter at jeg har fylt 70 år, ish! Jepp, bedre sent enn aldri sies det, haha:)

Den obligatoriske raceday-selfien – hodet på skakke, dådyr øyne, påtatt smil 😄
Jeg tok toget inn til Oslo, og på veien til startområdet gikk jeg forbi målområdet til Ecotrail som var for en måned siden. Jeg fikk plutselig frysninger i hele kroppen og tenkte på neste års Ecotrail hvor jeg skal løpe hele 80 km! Oh CRAZYMADDAFAKKA! Hva har jeg gjort mot meg selv?

Målområdet Ecotrail 2017
Da jeg kom frem til startområdet til Sommernattsløpet ble jeg glad igjen og alle merkelige tankene om Ecotrail ble forsvunnet. Jeg møtte så mange «kjente», folk som følger meg og som jeg følger på Instagram. Utrolig hyggelige og fine mennesker. Stemningen var upåklagelig! Jeg har sagt det før men sier det igjen. Jeg elsker stemningen både før, under og etter hvert eneste løp!

Ultraløperne fra verdens beste klubb – Romerike Utraløperklubb ❤️ (meg sammen med Gry Løberg rett etter løpet ble gjennomført)

Hyggelig treff med Abelone Lyng (i midten) som forøvrig løp inn på 20:46. Jeg er målløs imponert❤️

Svett selfie med Jenny Midtbjer som var en av de superflinke frivillige før og etter løpet. Sprek er hun også! ❤️ (bildet lånt fra Jenny)
Vi var en gjeng fra RWC som hadde avtalt om å varme opp sammen. Andrea Gossner var oppvarmingslederen. Under oppvarmingen lå jeg langt bak, lenge (dvs hele tiden) og etter 1000 meter måtte jeg rope «jeg kommer til å perse på oppvarmingen!». Oh fuckings holy shit! For et tempo og for noen spreke folk! 2,5 km på 14 minutter, det er jo samme tempo som jeg løper på intervalløktene mine, men nå hadde vi ikke pauser. Jeg ble jo varm da, for å si det mildt. Jeg var gjennomsvett, allerede etter oppvarmingen!
Her kommer noen bilder av gjengen fra RWC som jeg varmet opp sammen med!

Fra høyre: André Stenersen Brox, An-Magritt Eide, Geir Bjerkestrand, Maja Berthelsen 🙂 (bildet lånt fra André)
Andreas Gossner – som fartsholder (20min)
Vegard Ølstad (Team RWC t.v) kom på andre plass med tid 15:53. Imponerende! (Bildet lånt av Andreas Gossner)

5 km er en fin distanse. Ikke for kort, og heller ikke for langt. Alle, både nybegynnere og drevne løpere klarer å fullføre 5 km.
Sommernattsløpet er et sosialt og hyggelig løp. Løypa er flat og fin, passer ypperlig å debutere i som konkurranseløper. Du kan enten ha det som treningsmål mot sommerferien, eller du kan ta det som en litt ekstra utfordrende hardøkt, eller du kan ta det som en hyggelig sosial kveldsaktivitet sammen med venninner eller kompiser.

Sitat fra Sommernattsløpet sin hjemmeside: «Hele veien løper vi langs havnepromenaden og nyter utsikten til Oslofjorden. Løypa er enkel å gjennomføre uansett treningsbakgrunn.» 

Helt enig! (Sa hun som klarte så vidt å åpne øynene under løpet, haha. Mer om min opplevelse kommer senere i innlegget). Løypa er enkel og alle kan fullføre dette løpet enten de løper, jogger eller går. Dette er et løp som jeg anbefaler på det varmeste. Om du ikke ble med i år, kan du allerede melde deg på til neste år her. De kjører kampanje 2 for 1 nå, så fort deg! https://www.sommernattslopet.no/

Det skal jeg, så vi sees neste år! 🙂

Premieutdeling – Finfin stemning i solnedgang (bildet lånt av Andreas Gossner)

Mitt løp kort oppsummert:
Andreas var fartsholder på 20 min og sa til meg at jeg skulle henge meg på i starten så se an underveis. Jadda, å henge meg på Andreas var som å forsøke å henge meg selv! 5 km på 20 minutter betyr at jeg må løpe 4:00min/km i snitt. Det beste jeg hadde løpt på 5 km var 26:57. Nå skulle jeg liksom perse med 7 min? Jeg hørte nedtellingen, så pang sa det, tror jeg. Helt ærlig så hørte ikke startskuddet, jeg registrerte bare at de rundt meg sa «lykke til Anna» og de begynte å løpe, så da måtte jeg naturlig nok også bevege meg. De første 500 meterne hadde jeg fart på 3:45m/km. Allerede da var jeg tung andpusten. Etter 700 meter kjente jeg på kvalmen. Det føltes som et nederlag hvis jeg skulle gå over til rask gange, jeg hadde jo mål om å komme inn på 25 minutter. Da var det bare å rette opp den krumme ryggen, svinge armene fra side til side (som om jeg holdt på å vugge ungen min for 6 år siden), trekke skuldrene helt opp til ørene (så ut som syvende far i huset). Jeg hadde så problemer med å få pustet ordentlig. Den skyhøye pulsen tok knekken på meg, så det førte naturligvis til at farten ble lavere og lavere. Den første kilometeren hadde jeg en snittfart på 4:36, andre kilometeren på 4:54, og de tre siste 5:16. I løypa var det flere som rope «Kom igjen Anna!», «Det blir PB Anna!», «Du er superflink Anna!». Hver gang noen ropte navnet mitt, fikk jeg ny energi under løpet selv om kroppen var tung som en elefant og beina var ekstremt sure. Men tro meg eller ei, de siste 20 meterne spurtet jeg inn til mål. Jeg SPURTET FOLKENS og farten var oppimot 3:30m/km! Og takk og lov for at det varte det bare i 20 meter. Den offisielle tiden ble 25:17 og jeg havnet på 17.plass av 91 i min klasse. 17 sekunder tregere enn målet mitt. Au! Litt bittert og irriterende. Hadde jeg bare gjort ditten og datten…. Neida, det ble 25:17, og jeg er fornøyd med tiden og min egen innsats. Kan jeg få bittelitt skryt nå eller? Det var ekstremt tungt for lungene og leggene, men det var helt sinnsykt moro. Det var faktisk litt trist like før jeg krysset målstreken, for da visste jeg at løpet var snart over for denne gangen. Å løpe 5 km blir kroppen sliten på en helt annen måte enn å løpe 48 km. Du kjenner blodsmaken i munnen fra start til mål (avhengig av hvilke mål du har da selvsagt). Pulsen øker og det blir vanskeligere å puste for hvert steg du tar. Dere kan tenke dere hvordan jeg hadde det. 160 HØY, korte bein og korte steg – jeg var døden nær. Jeg hadde mer å gi, haha, neida. Jeg ga alt jeg kunne, men kunne sikkert starte roligere, men jeg ga i alle fall ikke opp selv om beina var ganske stive og tunge allerede etter 1 km. Neste år skal jeg perse med 3 minutter! 22:00, blir målet mitt. (Fnis)

Anna i sin mest elegante posering noensinne! 🙈
De sa 1-2-3 HOPP, men det ble 1-2-3 STOPP! Beina var så sure og kroppen var så tung at jeg ikke klarte å hoppe, men å smile skikkelig bredt klarte jeg fint denne gangen. Eneste negative er at jeg nå har akillesvondt, men satser på at det går over snart.

Neste RWC løp er halvmaraton i Drammen i september. Kanskje vi sees da? Men først kommer Romeriksåsen på lang 50 km om en uke. Da skal jeg løpe for Romerike Ultraløperklubb for første gang. Du kan gjerne lese mer om det her hvis du vil: http://www.romerikeultra.no/blog/post/110459/nytt-medlem-anna-tien-nguyen-skaret

 

-Anna

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s