Når kroppen ble kjørt ned i kjelleren og du trodde at målet var 5 km unna, så viste det seg at det var nærmere 9 km igjen. Hvordan kunne du få tilbake motivasjonen og smilet? Hva var drivkraften?
Før løpet:
Starten på dagen var upåklagelig. Jeg hadde god tid til både frokost, påkledning, siste baggasje-sjekk, og ikke minst den obligatoriske raceday-selfien nede på stasjonen. Alt var under kontroll, inkludert nervene, til og med håret var perfekt!
Teksten fortsetter under bildet
En av de beste opplevelsene var da jeg ankommet startområdet sammen med Jeanette, Ruby og Siri (SkiLøperne), og møtte flere av SkiLøperne. Jeg traff også mange Instagramvenner og Twittervenner. Det var så utrolig hyggelig å se alle i virkeligheten. Jeg elsker den fantastiske stemningen som er rundt ved startområdet. Jeg elsker alle de spente, blide, energirike og håpefulle ansiktene rundt meg. Jeg elsker den høye musikken og det voldsomme støyet i bakgrunn. Jeg blir helt gira og motivert og avhengig av sånt!
Teksten fortsetter under bildet



Under løpet:
Startskuddet for 45 kilometer gikk kl.13:00 på Holmenkollen. Like før løpet startet, begynte regnet å falle ned fra himmelen. Det var kaldt og surt å stå i bare t-skjorte og løpeskjørt, men jeg visste at etter 500 meter ville kroppen min koke. Så hørte jeg nedtellingen «…..8-7-6-5-4-3-2-1!» Mitt første ultraløp var i gang! I det regnet forsvant, tittet sola sakte men sikkert frem og jeg kunne kjenne den klamme, varme og litt ubehagelige luften. Jeg løp sammen med Siri og Jeanette til å begynne med, de skulle være livvaktene mine. Alle «viktige og proffe» må jo ha livvakter! Løypa startet med oppoverbakker, og fortsatte oppover og oppover. Det var slik jeg følte det. Jeg så på klokka, kjente på pulsen, den var skyhøy, allerede etter 1 km. Hvordan skulle dette gå? Jeg hadde BARE 44 km igjen! Heldigvis hadde jeg ingen målsetting om å komme fortest mulig til mål. Jeg skulle bare nyte naturen, nyte tanken på å kunne være «trailrunner» for aller første gang og nyte tanken på at jeg i løpet av dagen kunne bli utraløper. Jeg smilte bredt mens beina trippet bortover samtidig som hjertet slo fort, veldi fort. Etter to km måtte jeg «knyte» skolissene. Det finnes alltid en god unnskyldning for å ta seg en pause, og det var jaggu meg godt.
Teksten fortsetter under bildet
Langs Lysakerelven innså jeg at løpestilen ikke var så elegant lenger. Leggene var stive og anklene var slitne og jeg hadde innsett at banketten kom til å ryke. Kampen mot kilometerene var for alvor i gang. Jeg kjempet like mye mot hodet mitt som mot kroppen min. Ved passering 40 km (ifølge klokka mi) var jeg fullstendig utmattet. Jeg var så svimmel og hadde hodepine, og løpestilen min så mer og mer ut som kappgang.
Ved den aller aller siste drikkestasjonen spurte jeg hvor langt var det igjen til mål. Jenta svarte «litt over 8 km igjen!». På dette tidspunktet var dette budskapet verre enn alt annet. ÅTTE KILOMETER IGJEN? Klokka mi viste 40 km! Det var en helt forferdelig tanke som var langt mer demotiverende enn mine tunge og slitne bein. Hvert eneste skritt gjorde vondt. Hver eneste pust var tungt. Jeg var uggen og totalt utslitt. Troen på at jeg skulle klare dette forsvant helt. Etter den ekstra bonusrunden på Bygdøy, ropte jeg til Jeanette: «løp videre, jeg kommer etter». Hun så bekymret ut og sa «er du sikker?». Meg: «Jeg lover, skal i mål, løp videre du». Da jeg så ryggen hennes forsvant mer og mer, knakk jeg helt sammen. Klumpen i halsen ble bare større og større, tilslutt ble jeg stående å gråte. Et turist par stoppet og spurte hvordan det gikk med meg, jeg sa «Jeg har det OK». Så oppdaget jeg at jeg svarte på norsk og ikke på engelsk, og måtte le litt for meg selv. Jeg gråt fordi jeg hadde det så vondt pga utmattelse. Jeg gråt fordi det gjorde vondt der det kan gjøre vondt i kroppen. Jeg gråt fordi jeg var redd for å måtte bryte. Jeg gråt fordi jeg tenkte at jeg snart var ferdig. Jeg gråt fordi jeg ikke visste helt hvorfor jeg sto der og gråt. Jeg gråt fordi følelsene mine og kroppen min var helt ute av kontroll. Jeg gikk og gråt mens jeg spiste den siste delen av Topprisen min. Plutselig dukket navnet Janicke Bråthe (en av SkiLøperne) opp i hodet mitt da jeg så ei dame løp forbi meg. Janicke løp Bosten maraton for en måned siden med en skadet rygg og gjennomførte løpet med vanvittig bra tid. For en maskin! Mitt forbilde og min inspirasjonskilde. Når Janicke klarte å fullføre et løp selv om hun var skadet, kunne ikke jeg som var «FRISK» gi opp nå! Les om hennes løp her http://www.lettbent.com/2017/04/boston-marathon-2017-og-den-lange.html?m=1
Den korte gå- og tenkepausen hadde gitt meg fornyet tro på at jeg skulle klare å fullføre og jeg stavret avgårde i bestemorsstil. Da jeg kom til Akerbrygge trodde jeg målet var rett rundt hjørnet, men neida det var enda et godt stykke til. Nå ville jeg seriøst bare blåse i hele dritten og bare ta en taxi til målområdet. Jeg innså at kroppen min verken var skapt for terrengløp eller lange distanser. Så dukket det opp en fyr som ropte, «du er snart fremme, bare en km igjen, dette klarer du». BARE EN KILOMETER IGJEN TIL MÅL?! Det er jo INGENTING, når du har gått 4,7 mil! Det er like langt til skolen der dattera går på, tur/retur. Eneste drivkraften jeg hadde var å tenke på MÅLET! Drit i medalje og t-skjorta. Jeg vil bli ferdig, jeg vil ligge rett ut! Jeg gikk og løp og om hverandre. Så hørte jeg skikkelig høy musikk i nærheten. Skuffelsen var stor da jeg oppdaget at det var musikk fra et spisested. Og ENDELIG kunne jeg se målområdet foran meg. Fortsatt langt unna, men jeg kunne se folkemengden og byggverket der borte. Jeg krabbet forbi rundkjøringer og lyskryss. Så hørte jeg «Anna Anna Anna!». Det var løpevennene mine som ropte navnet mitt. Bare få meter igjen nå, så jeg forsøkte å rette opp ryggen i tilfellet noen skulle ta bilder, men hadde null sjans. Nå løp jeg som en ekte LØPEOLDEMOR, JUHU! To meter igjen. Kjente allerede den deilige lykkefølelsen som strømmet gjennom hele kroppen min og i det jeg krysset målstreken fikk jeg krampe i høyre leggen, IGJEN!». Det gjorde forferdelig vondt men samtidig gjorde det helt sykt fantastisk godt fordi jeg endelig var ferdig! Mens tårene rant gikk jeg frem og tilbake for å dempe ned krampa før jeg gikk og hentet medaljen og t-skjorta (som står 80 km på).
JEG KLARTE DET!!! Det ble distansepersing, maratondebut og ultradebut! Alt på en gang!
Den offisielle tiden ble 7 timer og 8 minutter. Og gjett om hvem som kom på andre plass i min klasse? JEG, altså, andre plass på bunnen, haha. Men er det så nøye? NEI!

Etter løpet:
Bankett ble avlyst, og jeg ble utrolig glad for det. Her trykkes det til kjære og kjente for harde livet.

Ecotrail 45 km var en virkelig stor påkjenning. Fra å få hold/sting til krampe, fra smerte i lårene til smerte i hoftene. Fra å være helt gira til å være så deprimert. Og på toppen av det hele, var jeg både tissetrengt og fisetrengt og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Hadde ikke lyst til å tisse i skogen fordi jeg var redd for maur og hoggormer. Flere ganger lurte jeg på om hva folk egentlig gjorde av seg all den luften i magen. Kan noen svare meg på dette? Haha.
Takk til Ecotrail for arrangementet. Det var mange som ble misfornøyde av de samme grunnene i år. Det er bedre å lære av en feil enn å gjenta den, så det er bare å ta imot kritikk med et smil. Det er litt sånn som når jeg bestiller sushi så forventer jeg å få sushi, ikke stekt ris med fisk. Da er det lov å være skuffet.
Dette løpet har virkelig satt sine spor. Og ifølge klokka mi forbrant jeg 2800 kalorier. På to av tærne hadde jeg fått vannblemmer. Leggene var mørbanka. Hoftene var stive. Og skuldrene var tunge. Dagen etter kunne jeg ikke gå. Jeg har aldri vært så støl i legger, lår, hofter og skuldre og rygg noengang. Min første restitusjonstur ble gjennomført fem dager etter Ecotrail. Jeg løp 4 kilometer og jeg brukte 36 minutter. Jeg ble stoppet av en traktor og sjåføren spurte om det gikk bra med meg. Oldemor i kappgangstil skapte uro på bygda…hahaha. Som jeg gleder meg til å trene normalt igjen!
Og vet dere hva? Bare for å være skikkelig gal skal jeg om nøyaktig en måned løpe Romeriksåsen på langs. Det er 50 km terrengløp. Ønsk meg god bedring på forskudd 🙂
-Anna
Gratulera med vel gjennomført løp!! Eg er imponert altså. Takk for at du tar meg gjennom løypa. Eg lurer på im eg skal våge meg på det løpet til neste år! Men vart usikker på tysdag då eg deltok i Skau-skau-løpet på 20 km i krevande terreng. Skjøna ikkje då korleis eg skulle klare å springe over dobbelt så langt! Det er heftig å springe så langt i terreng…
Lykke til i neste løp! Kjekt å følgje deg!
Helsing Kathrine.trenar.berre
LikerLikt av 1 person
Hei Kathrine! Tusen takk for gratulasjonen og gode ord. Det er jeg som må takke for at du gidder å lese hele innlegget. Det var et tungt løp på alle mulige måter, samtidig forteller det at man faktisk klare mer enn man tror. Det meste ligge i hodet, sier mange, og det er jo helt sant. Nå som kroppen min har normalisert seg litt, frister det å melde på til neste år også. Jeg vet at du tør å melde på og at du kommer til å klare å gjennomføre løpet. Når jeg kan, aå kan alle! Det kan jeg garantere 🙂
Kanskje vi sees neste år? Eller kanskje et annet løp i løpet av dette året! Varme klemmer:)
LikerLiker
Gratulerer med vel gjennomført!! Og takk for ærlig innlegg! 😀
Jeg kjente meg sååå godt igjen fra ifjor, (da var det bare 46km) og jeg er ikke helt restituert ennå… :O
Gleder meg til å høre om Romeriksen, mitt gamle nabolag 🙂 Lykke til!
LikerLikt av 1 person
Hei Jeanette! Tusen takk for hyggelig tilbakemelding! 🙂
Ikke restituert ennå? Hehe, det sitter nok like lenge for meg også 🙂 Rett etter løpet tenkte jeg det var mitt første og siste ultraløp, men etter en uke så er jeg klar for Romeriksen, i alle fall hodet, kroppen har ikke normalisert seg helt. Fortsatt vondt her og der, men det går fremover. Tusen takk, skal bli en spennende og forhåpentligvis får jeg en finere opplevelse i terrenget om en måned 🙂 Ps. Forberedt meg på at det kan bli 53 km 😉 Ha en god dag videre!
Klem, Anna
LikerLiker
Fantastisk, for en innsats! Du imponerer stort Anna. Frister å forsøke et ultraløp, har løpt 6 maraton nå, men det er asfalt. Har løpt lite terreng. Noen gode tips hvordan en bør trene til et slikt løp som Romeråsen på langs?
LikerLiker
Åh tusen takk Ingrid, blir så glad av slike tilbakemeldinger 🙂
Hvis du har løpt 6 maraton, har du langt bedre grunnlag enn meg for å gjennomføre et ultraløp. Så, ikke nøl, hopp uti det og meld deg på et ultraløp, du vil ikke angre på det.
Jeg har nesten ikke løpt i terreng selv. To ganger, den ene gangen var Råskinnet og andre gangen var 18 km treningsøkt med ei venninne. INGENTING før det. Når det gjelder Romeriksåsen så må jeg ærlig si at jeg ingen tips enn de erfaringene jeg har opplevd etter Ecotrail. Beine mine er slik som den er per i dag, formålet med disse to ultraløpene mine i år er for å styrke beina mine, forberede beina til å løpe lange distanser, og ikke minst gjennomføre Valencia Marathon med en grei tid. I følge mange bør man løpe mye i skogen, la beina venne seg til ujevnt underlag fordi de blir belastet på en helt annen måte enn å løpe på asfalt, samtidig er det skadeforebyggende:) Melder du deg på Romeriksåsen på langs? Klem Anna
LikerLikt av 1 person
Hei Anna, det blir nok ikke Romerikeåsen – da ligger jeg på en strand i Hellas og nyter varmen 🙂 Kanskje ecotrail neste år. Et ultraløp skal testes av både meg og mannen min, enten dette år eller neste år!
LikerLiker